Jeg har ikke flere unnskyldninger
for å dra på en reise, når det sølvfargede natteregnet
øser glass i hagen min
når stjernene faller som roterende knopper
og har med seg en frisk kulde; når jeg innser at stjernene
er født i menneskenes pupiller. De som samler lys og tomhet på bakken
meisler frem lys og tomhet på himmelen. Stjernene ble først skapt
i et stirrende blikk: så stødig, så nøyaktig.
Men kavaleriet i meg har brutt seg frem gjennom nattflammene
en mektig hær som stormer fremover, de kalde sablene
speiler det eldgamle løftet: de skapende sorte pupillene
kjenner godt til det. Jeg er allerede dekket i blod for det.
Hvem tillot denne meningsløse transporten
som fraktet meg til fjellriket i skyggen, der havdyr kjemper mot hverandre trøstesløst
og gjorde meg til en brud blant flere? Der
skal jeg kle på meg verneklær av hvitt porselen
og klippe lynenes røtter hver eneste dag, alltid trist og alltid mild
skal jeg tørke et rundt skjold laget i sanddynenes krater.
Distré skal jeg rulle porselenøynene mine og studere hvordan hjorten med kløyvd gevir
trenger seg inn i min manns indre totem; hvordan den tenner en lysekrone mellom ørene
for å belyse hans mørke, duftende og fryktelige nåde,
hvordan den går seg vill i spøkelseskorridoren gang på gang,
forhindret, skadet, faller, dør og drar ut igjen…
til slutt i midten av mønsteret finner den
ekkoet mitt som for lengst har kjølnet.